Første fridag etter hackfesten var det Kapiti Island som stod på programmet, en stor øy et stykke nord for Wellington der alle fremmede plageånder som rotter o.l. er utryddet, og der flora og fauna sakte men sikkert, og med litt hjelp, er i ferd med å returnere til det opprinnelige.
Jeg hadde vært ganske spent på hvordan været skulle bli, men dagen opprant med blå himmel, sol og vindstille. Ikke den helt store temperaturen i lufta, men i sola var det godt og varmt. Det er svært begrenset hva man kan ta med av baggasje til Kapiti, så før jeg kunne borde toget til Paraparaumu kl 07.45 måtte jeg plassere kofferten i en oppbevaringsboks på et backpacker-sted rett overfor togstasjonen. Den svært hyggelige innehaversken av Booklovers hadde tilbydt seg å kjøre meg dit, og det takket jeg selvsagt(?) ja til. Vi kom oss nok littegranne seint av gårde og så viste det seg at kofferten var akkurat 1 cm for høy til å gå rett inn i den største boksen, så jeg brukte vel sikkert 5 minutter ekstra på å dytte den inn. Da jeg hadde fått kjøpt meg bilett viste deg seg til alt overmål at toget gikk 5 minutter tidligere enn jeg trodde, og at det hadde gått for 2 minutter siden da jeg begynte å lete etter det… Hva gjør man da? Tidsskjemaet for å nå båten til Kapiti var allerede litt trangt, så dette så ikke så lovende ut. Jeg satte meg på et tog som gikk 20 minutter senere, men uten noe særlig håp om å rekke noen båt. Båten går heldigvis to ganger om dagen, så jeg tenkte at jeg ihvertfall ville kunne ta ettermiddagsbåten ut, selv om det ville bety at jeg mistet hele oppholdet på den midterste delen av Kapiti.
Etter hvert slo de tmeg at det burde være mulig å komme litt tidligere frem med bil enn med tog (og ut i fra kartet hadde jeg sett at det på toppen av det hele var et godt stykke fra toget til båten), så ca halvveis gikk jeg av toget og fant meg en drosje. En svært hyggelig fijianer av indisk hærkomst lovte å gjøre sitt beste og dermed var et nytt håp om å rekke båten tent. Med noen mindre fartsoverskridelser rakk vi det akkurat – om man ser bort fra henstillingene om å være ved båten 20 minutter før avgang… Men båten stod der (på en båthenger langt oppe på parkeringsplassen, “av sikkerhetshensyn”), jeg fikk og sjekket bagasjen for uønskede gjester og kom meg om bord med en unnskyldning for at jeg hadde oppholdt følget. Puh!
En liten traktor rygget hengeren og båten langt nok ut på den langgrunne stranda til at vi kunne sette kursen mot Kapiti, og så var det bare å gi seg eventyret i vold. Etter ca et kvarter var vi framme på en landtunge ca midt på øya, og guiden geleidet oss til et leskur der vi fikk en introduksjon til øyas historie, fugler og regler. Og så var det bare å legge i vei. På et eller annet vis havnet jeg først i løypa mot toppen og der ble jeg liggende hele veien, uten å bli tatt igjen eller så mye som ha følelsen av at det var noen bak meg. Herlig! Ensom oppdagelsesferd… Og for en tur! Stien var svært godt tilrettelagt – ca en meter bred og stort sett jevn og fin. All informasjon hadde varslet om at her var det viktig med kraftige fjellstøvler, men tro du meg, den turen kunne vært gått med finsko (ihvertfall så lenge stien er tørr). Men så var det fuglelivet, da. Jeg har aldri sett på makan! Her flakset og bakset og sang og skrek det alle vegne, hele tiden. Det var tui og kaka (stor papegøye) og kakaduer og weka og tui og jeg vet ikke hva. (Jo jeg vet stort sett hva, men jeg tror jeg må prøve å sette meg ned og lage en liste en gang…) Og så nærme man kom! Å nå toppen etter et par timers relativt rolig gang var nesten et antiklimaks – om man ser bort fra den strålende utsikten fra et utkikkstårn som strakk seg over tretoppene, og gav vyer helt ned til Sydøya i det strålende været. Etter en hel masse medbrakt vann (jeg skal ikke påstå annet enn at jeg ) og lunsj bar det nedover igjen, ikke noen dårligere tur det. Vel nede var det tid for mere vann og en rusletur på strandvollen for å se hva som kunne skjule seg av fugleliv der.
Klokka 15 ble vi plukket opp igjen av båten og skysset til nordenden av øye, der det finnes en “lodge” med overnattingsmuligheter. Vi var 12 mennesker som ble satt i land, en familie på 5 fra Danmark, et nederlandsk mannepar, et new zealandsk/canadisk damepar med mor/svigermor og onkel + undertegnede. Etter insjekking og betaling, obligatorisk bagasjesjekk og litt info var det ca 3 timer til middag. Området innbød til å gå på mere oppdagelsesferd, men det var ganske deilig å bare sitte på verandaen og se på wekaene (flyveudyktige fugler på størrelse med en høne) og kakaene som kom for å ta de nyankomne i øyesyn… Og ikke å forglemme “blue penguin”-ungene som lå i et reir rett under dørmatta for hovedinngangsdøra til lodgen… Men en liten tur på flata ble det da, blant tuier, kakaduer og andre fine fugler. Herlig!
Deilig middag ble inntatt rundet ett stort bord, med innlagt presentasjonsrunde av hvem man var og hvor man kom fra. Svært så hyggelig, selv for en reservert nordboer. Benyttet sjansen til å fortelle historien om Koha og alle menneskene som hadde vært samlet i Wellington på grunn av et prosjekt som startet ikke så langt fra Kapiti for ti år siden. Tror den historien falt i god jord… 
Mens vi spiste var det blitt mørkt og dermed også tid for kiwi-safari. Kapiti er tilholdssted for over 1.000 “little spotted kiwi” – definitivt det stedet i verden det er flest av dem. Og det var disse vi håpet å få et glimt av. Vi kunne høre dem kommunisere med hverandre, men ville gjerne se dem også! Med dette for øyet ble vi delt opp to lag med en kjentmann i spissen og lommelykter foran, bak og i midten av “toget”. Og her var det bare å liste seg av gårde så stille man kunne (på godt opparbeidede stier som var perfekte for formålet), stoppe når kjentmannen stoppet og holde alle sanser i beredskap! På et tidspunkt kune vi høre en kiwi inne i buskaset, men den var akkurat så langt unna at vi ikke ville sett den. Avtalen mellom kjentfolket var at de skulle tekste til hverandre om de så noe spennende og best som vi står der og holder pusten i stummende mørke ringer mobilen til vår kjentmann! Etter å ha kommet oss av forskrekkelsen gleder vi oss over at det andre laget har hatt nærkontakt på den andre siden av dalen og setter av gårde i den retningen. Og jammenmeg får ikke vi også en strålende kiwi-opplevelse! Først ser vi den bare som en rund rygg som forsvinner inn mellom buskene, men så kommer den tilbake og i det røde lyset fra en lykt som den ikke reagerer på får vi se den på 3-4 meters hold, mens den leter etter mat på sitt sedvanlige vis. Det går kanskje så mye som et halvt minutt før den blir var oss og setter av gårde inne i buskene. For en opplevelse! Vel vitende om at det neppe kan bli bedre om vi skulle se flere setter vi kursen tilbake til lodgen og tørner inn. Litt av en dag!
Tirsdag morgen opprinner med samme flotte vær som dagen før. jeg velger å tusle en bitteliten tur før den deilig frokosten. Båten henter oss kl 9, og det er nesten trist å forlate det hyggelige vertskapet så fort – her hadde det ikke gjort noe å ha både en og to netter til tror jeg! Vel framme på Paraparaumu var det bare å traske i vei til toget, noe som viste seg å ta en times tid, ergo hadde jeg neppe rukket båten selv om jeg hadde rukket det opprinnelige toget. (Det beste er sikkert å overnatte i Paraparaumu natta før man skal til Kapiti…).
Resten av dagen i Wellington har gått med til å finne hotellet, spise sushi til lunsj, besøke det flott nasjonalmuseet Te Papa og spise italiensk middag. 07.25 i morgen går toget til Auckland og så går flyet hjem seint på torsdag… Kjenner det skal bli godt å komme hjem snart også…
